Vårt konkurransesamfunn.

I dagens samfunn ser man konkurranse hvor enn man snur seg. Det konkurreres om alt fra avtaler i næringslivet til det å komme først fram til skolen. Jeg tror at det å vinne er viktig for de mange. Uansett hva slags form for konkurranse det er snakk om. Vi har alle opplevd at noen suser forbi oss når vi er ute og sykler. Da tenker man som regel bare en ting. Å ta igjen vedkomne. Alle har en form for konkurranseinstinkt i seg, og selv denne hverdagslige forbikjøringen kan være nok for mange.

          

           Jeg vet ikke hvorfor så mange er besatt av å vinne alt ting, men en mulighet er at seiere gir en form for status hos mange. Er man best i noe, er det som regel andre som ser opp til deg og vil bli som deg. Man liker å være på toppen. I konkurranse er det ikke bare vinnere, men også tapere. Taper man kampen om en stor avtale i næringslivet for et annet selskap, kan man miste muligheter til å tjene mye penger og man mister status. Konkurranse har altså positive og negative sider. Konkurranse gjør også noe med oss som individer. Er man vant til å vinne alt og aldri tape en eneste lille konkurranse, kan en dårlig plassering gi personligheten og selvtilliten en knekk. Det samme gjelder andre veien. Hvis man som regel er en av taperne, men plutselig en dag får best karakter i klassen, gir det deg en boost. Konkurranse kontrollerer personligheten vår og måten vi oppfører oss på. Konkurranse er bra.

Jeg mener altså at konkurranse er viktig å ha i hverdagen. Det gir deg en plass samfunnet, avhengig av hvordan du konkurrerer. Om du vinner eller taper. Ut fra denne teksten kan man til slutt se på seg selv som en deltager eller spiller i en konkurranse. Livet er en eneste stor konkurranse.

Norsk – Verdier og Fortellermåter.

Nivå 2:

            I denne oppgaven skal jeg ta for meg noen leveregler jeg selv mener er viktige for at man skal kunne leve et liv hvor man har respekt og verdier som gjør deg til det gode mennesket man kan være. Jeg skal ta utgangspunkt i det norrøne diktet Håvamål, som ble skrevet for mer enn 1000 år siden, og lage lignende vers/regler.

Leveregler:

-          Ønsker man å bli behandlet med respekt og verdighet, må man oppføre seg på samme måte. Man må gjøre seg fortjent til god behandling.

-          Uansett hva man selv eller andre har blitt utsatt for skal man behandles på lik linje. Vi er som FN sier; like mye verdt. Man er alltid like mye verdt.

-          Jo eldre man blir, jo større grunn har du til å bli behandlet med respekt og verdighet. Man blir mer og mer hjelpeløs med åra. Bli gammel.

-          Det er forskjeller i samfunnet, uansett hvilken side man ser det fra, og det må man akseptere. Vi er alle forskjellige. Man må tørre å være forskjellige.

-          Dine meninger er ikke mindre riktige eller meningsfulle enn andres. Vi skal alle rett til å mene det vil om hva vi vil uten å bli straffet for det. Ha dine egne meninger.

Håvamål - Vers 76

Vers 76

"Døyr fe; 

døyr frendar; 

døyr sjølv det same. 

Men ordet om deg

aldri døyr 

vinn du eit gjetord gjævt."

Eller; "Fe dør, venner dør, man dør selv også. Men godt, fortjent ettermæle varer ved." som det heter på bokmål, er et vers som handler om at alle dyr og mennesker dør og at et godt ettermæle eller ord om deg lever videre. I mine øyne er det fortsatt et relevant vers, til tross for at det ble skrevet for rundt 1000 år siden. Har man levd et liv som andre ikke synes noe spesielt om, dør ordet om deg med din kropp. Har du levd et liv hvor du for eksempel har hjulpet andre eller bare vært et godt medmenneske, vil ettermæle ditt leve videre selv om du skulle dø.


Personlig liker jeg verset godt, fordi det både fortsatt er relevant og meningsfullt. Jeg tror på dette versets budskap likefullt som jeg tror på at havet vil stige når polene smelter. 


Johannes Dahle

Så morsomt!

Her forleden var jeg på besøk hos bestemoren min. Jeg og familien min satt og spiste kjøttkaker i brun saus da fetteren min plutselig fortalte en vits. Jeg synes aldri han har vært noe morsom. Hver gang han prøver seg på for eksempel en vits eller et ordspill ender det som regel med at alle presser fram latter som om det han forteller er kjempe morsomt. Det samme skjedde rundt middagsbordet hos bestemor. Vitsen handlet om en eller annen 80-åring som hadde stukket av fra et gamlehjem. Noe som tilfeldigvis passet veldig dårlig med tanke på at venninnen til bestemor nettopp hadde gjort nettopp det. Både mamma, pappa, bestemor og brødrene mine presset fram latter. Hvorfor gjør man sånn? Jeg er helt sikker på at ingen rundt bordet fant så mye som ett gram morsomhet i vitsen, men likevel følte de sannsynligvis at de måtte le. Kanskje av ren medlidenhet. Det verste var ikke at alle rundt meg lo, men at de fleste også sa: «Så morsomt!» og at han er en av de morsomste personene de vet om. Hvorfor le av en «vits» som ingen synes er morsom og ingen ser poenget i? Gjør man det fordi man vil vise personen som fortalte vitsen at man synes personen er morsom og for å gi personen selvtillit og bedre selvfølelse? Det synes jeg er unødvendig. Folk har rar humoristisk sans for tiden. Det var bedre før. Var det ikke morsomt var det ingen som lo. Jeg sparer i hvert fall latteren min til et øyeblikk jeg virkelig trenger det.


Johannes

Et øye rødt

            Vil Halim tilpassa seg den svenske kulturen, sånn som sin far? Det er spørsmålet eg skal ta for meg i denne teksta. Hittil i boka har eg ikkje lest så mykje om dette med kulturar og slikt, men ein ting som er nemnt så langt er at Halim møter ei dame ved namn Dalanda som forteljar han om arabaranes historie og kultur. Det er eit spennande tema i boka og eg er interessert i å få vite kva som får Halim til å stenge den svenske kulturen ute.

Eg leser romanen «Et øye rødt» skrevet av Jonas Hassen Khemiri. Boka handlar om Halim som kjem frå Marokko. Han er ein einsam, ung mann som bur aleine med faren sin i Sverige. Faren til Halim eigar ein butikk som seljer alt og på skulen har Halim delt inn klassekameratane i grupper: dansefolka, frikergjengen og sossevennane. I boka får vi inntrykk av at Halim på ein måte ikkje vil gi slipp på kulturen sin frå Marokko og ikkje vil bli ordentlig svensk, i motsetning til sin far. Ein dag møter Halim ei gammal dame som også er frå Marokko. Ho heitar Dalanda og veit alt om arabarar. Dalanda lærar Halim at arabarane er betre enn andre svartingar og at alt starta med dei. Dette visar seg at vera starten på Halims rebelske oppførsel ovanfor den svenske kulturen.

Vil Halim tilpassa seg den svenske kulturen, sånn som sin far? Eg trur han kommer til at gjera det ein gong når han blir eldre. Eg trur han ikkje helt veit kva han vil enda i livet og at han ein dag vil forstå at han må tilpassa seg den svenske kulturen før eller sida. På skulen må han delta i eit integreringsprogram som skal gjere han til ein ekte svenske. Eg trur at dette integreringsprogrammet ikkje vil hjelpe Halim i å bli meir svensk, men at det er han sjølv som vil ta vale til slutt om han vil la seg transformere eller ikkje.

Til slutt vil eg seie at eg synes boka så langt har vore bra, men er litt slitsam at lesa på grunn av rinkabysvensken boka er skrive på. Personleg trur eg Halim blir svensk til slutt saman med sin far og gi slipp på Marokkokulturen.

Johannes Dahle

10-15 faktasetninger om flerspråklighet

-          Svensk er det mest utbredte minoritetsspråket i Norge i dag.
-          Norge har ett offisielt minoritetsspråk, nemlig Samisk.

-          På høsten i 2005 var rundt 15 % av elevene på en av våre videregående skoler innvandrere.

-          Innvandrere som kommer til Norge snakker som regel morsmålet sitt hjemme og andre steder hvor de møter personer med samme morsmål.

-          I noen ungdomsmiljøer i storbyene snakker folk noe vi kaller kebabnorsk, det vil si at de bruker noen ord og uttrykk fra andre språk.

-          Noen eksempler på ord man bruker i kebabnorsk er f. eks Wolla, som betyr jeg lover, og Zemir, som     er et berbisk ord for homse.

-          En flerspråklig person er en som bruker forskjellige språk i forskjellige situasjoner.

-          I 2004 var det omtrent 350000 innvandrere i Norge, de fleste flerspråklig.

-          Innvandringen i Norge har påvirket mattradisjonene våre. Mange regner pizza som den nye nasjonalretten.

-          I Norge er det mer enn hundre ulike språk.

-          I Norge har vi et opplæringstilbud for innvandrere, for å hjelpe dem med norsken.

Johannes Dahle