Så morsomt!

Her forleden var jeg på besøk hos bestemoren min. Jeg og familien min satt og spiste kjøttkaker i brun saus da fetteren min plutselig fortalte en vits. Jeg synes aldri han har vært noe morsom. Hver gang han prøver seg på for eksempel en vits eller et ordspill ender det som regel med at alle presser fram latter som om det han forteller er kjempe morsomt. Det samme skjedde rundt middagsbordet hos bestemor. Vitsen handlet om en eller annen 80-åring som hadde stukket av fra et gamlehjem. Noe som tilfeldigvis passet veldig dårlig med tanke på at venninnen til bestemor nettopp hadde gjort nettopp det. Både mamma, pappa, bestemor og brødrene mine presset fram latter. Hvorfor gjør man sånn? Jeg er helt sikker på at ingen rundt bordet fant så mye som ett gram morsomhet i vitsen, men likevel følte de sannsynligvis at de måtte le. Kanskje av ren medlidenhet. Det verste var ikke at alle rundt meg lo, men at de fleste også sa: «Så morsomt!» og at han er en av de morsomste personene de vet om. Hvorfor le av en «vits» som ingen synes er morsom og ingen ser poenget i? Gjør man det fordi man vil vise personen som fortalte vitsen at man synes personen er morsom og for å gi personen selvtillit og bedre selvfølelse? Det synes jeg er unødvendig. Folk har rar humoristisk sans for tiden. Det var bedre før. Var det ikke morsomt var det ingen som lo. Jeg sparer i hvert fall latteren min til et øyeblikk jeg virkelig trenger det.


Johannes